Digitalisering av offentlig forvaltning – er det mulig?

Så er man altså i gang igjen… Blogging om både det ene og det andre.

Digitalisering av offentlig forvaltning – er det mulig?

I faget «Egovernment – Omstilling av offentlig sektor ved hjelp av IKT» ser vi på hvordan teknologiske løsninger skal hjelpe offentlig forvaltning til en mer effektiv hverdag. Det handler om endring og om det å gjøre arbeidsoppgavene på en annen måte enn før vi fikk tilgang til alle dagens teknologiske og digitale tjenester.

Ingen som er født i 1993 og senere har opplevd en verden uten internett. Denne generasjonen nordmenn er ikke bare født med ski på beina. De har i tillegg lesebrett mellom hendene. For dem er mobiltelefonen like naturlig som elektrisitet. Også for de voksne er digitale løsninger en naturlig del av hverdagen. To av tre mellom 65 og 74 år bruker internett nesten hver dag. Regjeringen former nå en effektiv og brukerrettet offentlig sektor både for unge og gamle. (FAD, 2009)

Dette er starten på regjeringens utredning – «på nett med innbyggerne». Utredningen adresserer en rekke områder som utgjør regjeringens styringssignaler til organisasjoner i offentlig sektor i forhold til hvilken retning tjenesteutviklingen (blant annet) bør ta. Særlig sentralt er dette med hva som skal være foretrukket kanal for kommunikasjon mellom forvaltningen og innbyggerne.
For å forsterke dette publiserte regjeringen høsten 2012 det som omtales som «digitaliseringsrundskrivet». I september 2013 kom også en oppdatert utgave av dette rundskrivet.

Digitalisering skal føre til et bedre og raskere møte med offentlig sektor for innbyggere og næringsliv, og bedre ressursbruk. Nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere og næringsliv. (FAD, 2013)

I dette rundskrivet stiller regjeringen blant annet tidsfrister for når skjema som er mye i bruk skal være tilgjengelig for digital utfylling og innsending. (Volum over 5000 pr. år innen juni 2014 og de mellom 3000-500 innen juni 2015) Fristene er klare, men det åpnes likevel for å fravike kravene dersom det ikke anses som regningssvarende for hverken kunde eller tilbyder eller at det foreligger andre digitaliseringsplaner innenfor samme tidsperiode.

Det er interessant å se hvilke prioriteringer regjeringen gir. Fornuftige prioriteringer etter hva jeg kan bedømme der primær-kommunikasjonskanalen skal være digital og at all tjenesteutvikling skal følge standarder og gjøre bruk av nasjonale felleskomponenter.
Nå er det jo ikke helt nytt at regjeringen gjennomfører utredninger som gir føringer for de offentlige organisasjonene. Allerede i 2001 kom en av de første utredningene fra regjeringen i forhold til digitalisering. Da var temaet «døgnåpen forvaltning». Videre kom det i 2007 en ny stortingsmelding som adresserte begrepet selvbetjening før det i 2009 kom stortingsmelding 19 med føringer for utnyttelse av IKT i forvaltningen. Digitaliseringsrundskrivet er altså ikke det første forsøket på å gjennomføre helhetlige endringer i forvaltningen.

Hva er det da som er i veien for bare å gjøre det?
Min påstand er at vi her kommer i befatning med det som Kevin Kelly (blant flere) omtaler som «det kompliserte samspillet.»
Bilde
Modellen beskriver “det kompliserte samspillet” mellom teknologien, samfunnet og organisasjonen. Fremvekst av ny teknologi skaper nye muligheter og nye arbeidsmetoder, noe som i mange tilfeller medfører strukturelle endringer i organisasjonene. Hvordan organisasjonen og samfunnet tar innover seg den nye teknologien er svært sentralt i forhold til å stimulere kreativitet og utvikling. De teknologiske løsningene er til stede og teknologi i seg selv er sjelden den største utfordringen. Likevel ser man altså at arbeidet med å digitalisere og tilgjengeliggjøre offentlige selvbetjeningstjenester går rimelig tregt. (Det startet allerede i 2001 og nå skriver vi 2014…)

Når det gjelder regjeringens forventninger til adopsjon av deres retningslinjer for digital utvikling er nok den største utfordringen knyttet til hvordan offentlige organisasjoner kan klare å endre måten man jobber på. En omorganisering av organisasjonen tar tid og møter mye motstand samtidig som det skaper risiko for lavere inntjening og lavere produktivitet i en periode. Offentlige organisasjoner har gjerne også et rykte på seg for å være rimelig konservative i forhold til endring.

Med omtrent 1000 virksomheter i offentlig sektor er potensialet for effektive felleskomponenter helt klart til stede, men da må det være vilje til å dele og samarbeide uten at den enkelte virksomhet skal føle sin egen eksistens truet. I så måte er regjeringens føring om bruk av nasjonale felleskomponenter et godt steg i riktig retning. Ingen virksomhet «får lov til» å utvikle sin egen digitale tjeneste før de først har gjort en analyse av eksisterende felleskomponenter. Et svært godt eksempel er innloggingstjenesten som tilbys av idporten (Difi). Her tenger ikke den enkelte virksomheten å etablere et eget system med oversikt over alle mulige brukere og kommunikasjon med en autorativ tredjepart, men kan (forholdsvis) enkelt integrere sin egen infrastruktur med idporten og dermed raskt komme i gang med selvbetjeningsløsinger for hele det norske folk, basert på standarder.

Forutsetningen for at offentlig forvaltning skal klare å oppfylle regjeringens mål om en mer effektiv, digital og selvbetjent hverdag mener jeg avhenger av ønske og vilje fra virksomhetene i forhold til å endre måten man arbeider på. Man må også innse betydningen av å utnytte felleskomponenter og bygge generiske tjenester som kan brukes av andre virksomheter og på den måten utvikle fellesskapet. Det forutsetter også at den enkelte virksomhet ikke anser sine egne tjenester som så spesielle at det ikke er noen andre som kan tilby eller bruke dem. Da er det ikke lenger teknologi som råder grunnen, men politikk…

Vegard

Reklamer

2 tanker om “Digitalisering av offentlig forvaltning – er det mulig?

  1. berborn

    Hei
    Jeg er enig i at det er politikk som er utfordringen. Du skriver at «Forutsetningen for at offentlig forvaltning skal klare å oppfylle regjeringens mål om en mer effektiv, digital og selvbetjent hverdag mener jeg avhenger av ønske og vilje fra virksomhetene i forhold til å endre måten man arbeider på». I etaten hvor jeg jobber, «hopper man» når regjeringen eller departement kommer med pålegg, så jeg tror ikke utfordringen ligger på vilje eller ønske. Jeg tror utfordringen går på at man ikke klarer å orientere seg i kaoset, hvem skal vi samarbeide med og om hva, man kommer ikke i gang hvordan kommer man fra a til B, man klarer ikke å samarbeide med andre etater fordi egne mål sperrer og samfunnsmålene er ikke godt nok definert.

    Hilsen
    Berit

    Svar
  2. huldabernhardt

    Aah, og det er her det ligger: «ønske og vilje fra virksomhetene i forhold til å endre måten man arbeider på». Er det slik at vi ikke er flinke nok til å selge inn gevinsten for VIRKSOMHETEN også , ikke bare sluttbrukeren? I min business (hvor konservativ er et hedersbegrep) råder det definitivt en følelese av unikhet, hos oss er det så unikt og særegent at det nok vanskelig kan la seg gjøre å lage selvbetjeningsløsninger og strømlinjeformede arbeidsprosesser. Du skriver at det «Da er det ikke lenger teknologi som råder grunnen, men politikk…» .Ja, men også et snev av husblindhet – når vi ført fikk øynene opp og begynte å orientere oss i det offentlige digitale markedet, oppdaget vi at det er mange som har like komplekse og kronglete saksbehandlingsprosesser som oss. Så A: vi må rette ut regelverk og forskrifter der det er unødig svingete, og B: vi må se oss om og lære av hverandre.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s