Politikk og IKT i offentlig sektor

«eGovernment» og «effektivisering av offentlig sektor ved hjelp av IKT». To begreper som henger tett sammen. De henger også tett sammen med «digitalt førstevalg» og «digitalisering» som regjeringen stadig oftere omtaler som et viktig satsingsområde for offentlig forvaltning. Er det da nok at politiske myndigheter gjennomfører og offentliggjør en utredning som viser til at dette er «veien til en effektiv offentlig forvaltning?» Særlig siden denne utredningen bare kommer som et nummer i rekken av tilsvarende utredninger. Er det nok å pålegge virksomhetene større krav til utnyttelse av teknologien eller må det mer til før det skjer noe?

Min påstand er at vi nok må være åpne for å se litt lengre enn egen nese og samtidig tørre å tenke tanken på at ideen om «not invented here» som begrensende faktor nok har sterkere grobunn i norske offentlige foretak enn verken vi selv eller regjeringen vil innrømme. Det er ingen automatikk i at en virksomhet som faktisk viser både kostnadseffektivitet og omstillingsevne – og ja, det finnes også slike offentlige virksomheter – blir valgt ut til å overta funksjoner som en annen virksomhet eller etat ikke klarer å effektivisere. Dersom man i tillegg er organisert under forskjellige departementer eller er geografisk plassert slik at en omlokalisering av funksjoner også vil medføre behov for flytting av arbeidstakere til en annen del av landet blir det hele mer en diskusjon om politikk og ikke kostnadseffektiv drift. Det er jo heller ikke rart om man tviler litt på at alternativet er noe godt når de mange som skal uttale seg om alternativet jo også risikerer å miste egen makt ved en relokalisering og dermed forringe egen betydning for forvaltningen. Alle som sitter i en slik posisjon har et mer eller mindre økonomisk motiv for å beholde ting som de er.

Når finansminister Siv Jensen i sin pressemelding fra 4. mars offentliggjør forslaget (eller er det en beslutning) om å flytte tolletatens innkreving av bil- og tollavgifter til skatteetaten, så starter pressemeldingen med teksten «Regjeringen vil effektivisere og forenkle offentlig sektor». Med det tolker jeg det som om den nye regjeringen ønsker å vise at de er i stand til å handle i forhold til å sette handling bak ordene. Det neste som har skjedd er en ny pressemelding fra 1. april der det nok en gang er gjort en beslutning om å flytte en offentlig organisasjon med bakgrunn i effektivisering og forenkling av offentlig sektor. Denne gangen er det Statens innkrevingssentral som omorganiseres fra å være et særorgan direkte underlagt finansdepartementet til å bli en del av skatteetaten. Med dette grepet har regjeringen samlet 3 av de store offentlige innkreverne under samme paraply, bare en gjenstår – Trygdeetatens innkrevingssentral…

Er disse grepene fra regjeringen bra eller dårlig?

For de berørte arbeidstakerne i virksomhetene finnes det nok en del uroligheter i forhold til om dette er til det gode eller ei. For regjeringen mener jeg at dette betyr at en flytting av funksjoner og tjenester mellom de ulike delene av organisasjonen blir enklere. Den etaten som kan skilte med et effektivt og moderne system som løser sin del av helheten best, kan også være den som best løser akkurat dette formålet for hele offentlig sektor og som dermed bør få tildelt oppgaven. På samme måte vil det være fornuftig å samkjøre en del tjenester som utføres likt i hele offentlig sektor, eksempelvis regnskaps-, personal- og innkjøpsfunksjoner.

Muligheten for at en besluttsom regjering som har tatt steget mot gjennomføring av endringer faktisk kan føre til en betydelig effektivisering av offentlig sektor er absolutt til stede. Jeg må likevel innrømme at som direkte berørt av beslutningen er jeg svært spent på hvordan dette skal utvikle seg gjennom dette omstillingsåret.

For å sitere min «gode venn» Ole Brumm sitt svar til en bekymret Nasse Nøff – «Tenk hvis det går bra???»
Vegard

Advertisements

One thought on “Politikk og IKT i offentlig sektor

  1. Berit

    Bra skrevet. På den ene siden ønsker vi at det settes handling bak ordene, men på den andre siden kanskje det kan bli for stor forandring, og særlig som du sier, når man sitter oppi det. Da ser man at det kanskje er litt mer komplisert enn politikerne tror. Det finnes eksempler på sammenslåinger som ikke har fungert så bra, hvor for eksempel kulturen har vært så forskjellig at den ikke lar seg forene. Balansen mellom det å bare stille krav å la ting utvikle seg over tid, og det å skulle lage revolusjon på kort tid, bør man nok prøve å finne. I boka Strategy av De Wit og Meyer diskuteres de to strategiene for endring. Begge strategiene har tilhengere. Revolusjon gjøres mye for å vise handlingskraft å profilere seg selv, bryte tidligere bånd, for å ikke stå fast i gammel historie. Ulempene kan være at folk ikke er med, blir engstelige, og lite produktive. Den andre strategien, Gradvis utvikling karakteriseres ofte som feig i vestlige land, mens den brukes med stor suksess i Asia, der alle er med å effektiviserer egne prosesser. Jeg synes du har oppsummert dilemmaet veldig godt med: «Tenk hvis det går bra???» 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s