Hva betyr antall likes og venner på FB? Blir vi for opptatte av det som kan telles på bekostning av andre ting? Hvordan kan vi egentlig måle kvalitet i bruk av sosiale medier?

I forrige uke gjorde jeg et eksperiment på Facebook.  Tanken var å se litt på dette med likes, venner, kommentarer og statuser på Facebook og bruke det som bakgrunn for denne refleksjonen over temaet.

Bilde

Jeg postet altså et bilde av meg selv på min «vegg» og satte på en liten tag med plasseringen av hvor bildet var tatt. Ikke noe nytt bilde, men et bilde jeg hadde tenkt å bruke i en annen sammenheng.  Det tok vel omtrent 30 sekunder før første «like» kom.  Men hvem var det som var så ivrig på å like?

Mark S. Granovetter har i sin artikkel «The strength of weak ties» beskrevet forskjellen mellom sterke og svake bånd.  De sterke båndene har man til familien og de nære vennene som man tilbringer tid med og deler godt og ondt med.  Dersom man ser på «vennelisten» på FB så ser man rimelig fort at mange av de «vennene» man har der ikke nødvendigvis er de vennene man akkurat deler de store gledene og sorgene med.  Likevel syns vi det er helt greit å beholde denne uforpliktende kontakten med folk man i en eller annen fase av livet har vært i kontakt med.  Dette er de svake båndene, kontakter man ikke nødvendigvis bryr seg så veldig om, men som i nysgjerrighetens lys og «i påkomman tilfelle» kan være greit å holde kontakten med.

Hvorfor er det da slik at det altså var disse noe perifere vennene som først likte bildet mitt.  I grunnen så var nesten 90% av de som likte bildet av den typen som jeg vil plassere i gruppen av venner som jeg har svake knytninger til.  Hvorfor er det denne gruppen som vier meg sin interesse og ikke min nærmeste krets?  Jeg påstår at det har sammenheng med at det er ingen konsekvens og forpliktelse i å «like» en posting som man egentlig ikke har noen tilknytning til, men som man for å være hyggelig koster på seg et «like».  Det er greit og ufarlig og ikke minst hyggelig.

En annen observasjon er knyttet til at det blant «mine kontakter» (som utfra det ovenstående kan være et mer dekkende begrep) er ganske forutsigbart hvem som finner stor glede i å poste provoserende uttalelser, eller uttalelser rundt tema som man vet vil avstedkomme mange diversifiserte meninger.  Resultatet av slike poster er mange kommentarer og dermed en økt «sosial betydning».  Temaene varierer fra dypere politiske betraktninger til rimelig enkle diskusjoner om dommeravgjørelser i siste helgs kamper i premier league.  Ikke nødvendigvis veldig interessante diskusjoner, men samtidig nok til å gi opphavsmannen den ønskede sosiale oppmerksomhet.  I slike sammenhenger er det helt klart en sammenheng mellom antallet interessenter og følgere og aktiviteten i disse fora.

Sånn er det i hvert fall med brukere av sosiale medier som er i aldersgruppen man kan kalle godt voksen.  Og for å sitere mine døtre: «Skikkelig gammel, sikkert sånn førti eller noe sånt».  Så hvordan er det med ungdommen?  Har de samme bruksmønster og samme tanker og forventninger til «likes» og kommentarer?

Facebook er jo ikke lenger ungdommens foretrukne sosiale delingsmedie.  En diskusjon med mine tenåringsdøtre i forhold til deling av bilder på Instagram avslørte til en viss grad at det har stor betydning at det som publiseres blir likt av mange.  «Man poster jo ting for at andre skal like det» og noen ganger er det ikke langt unna at publiseringen slettes dersom det ikke kommer tilstrekkelig med likes.  En annen observasjon er at den som er ivrig etter selv å like og kommentere, ofte får mange likes tilbake.  På den måten etableres en slags «circle of trust» der man «gir tilbake» til de som bruker tid på deg.

Uttalelsen fra mine døtre bekrefter også funnene fra en ny undersøkelse som viser at 42% prosent synes det er for stort press for å få likes på Facebook.
Av disse innrømmer hele 6 av 10 jenter at de blir skuffet dersom de skulle få for lite likes.  Den samme andelene jenter mener også at det er et for stort press for å få likes på Facebook.

– Det er spesielt viktig for mange å få likes på profilbildet sitt. Og selvfølgelig på statusoppdateringer som de legger ut, forteller førsteamanuensis ved institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU, Berit Skog.
Det er hun som har gjennomført undersøkelsen blant 665 personer i aldersgruppen 9 til 39 år.

– Innenfor ungdomskulturen så kan det være et viktig symbol på popularitet og likes fremstår som et popularitetsbarometer, sier førsteamanuensen.
– Man får selvtillit av likes…

Dette jaget etter likes blant ungdom syns jeg er litt skremmende.  Hvordan takler disse jentene det hvis det plutselig skulle oppstå et unisont fravær av likes?  Mobbeeffekten av ikke å få likes vil føles dobbelt belastende når de ser mengden av likes som de «populære» får.  I bunn og grunn er dette nesten like ille som den mye etterspurte «dislike» knappen.  Skjult psykisk mobbing er svært vanskelig å avdekke og kan dessverre pågå i altfor lang tid og med alvorlige konsekvenser…

Akkurat nå kjenner jeg at når det kommer til hvor stygge vi kan være mot hverandre skulle jeg gjerne hatt «dislike» knappen tilgjengelig.

Bilde

Dagen etter postingen av mitt bilde var jeg plutselig interessant på en annen måte.  Da kom det spørsmål fra mine nærmere venner, både på SMS, direktemelding og fra den ene og den andre da jeg møtte dem «in real life» om jeg virkelig hadde vært på Frognerseteren i går? (Og for ordens skyld – jeg bor i Mo i Rana, så en tur til Frognerseteren er omtrent som en Amerikareise å regne…)

«Men på Face er det bra BildeBilde» (Dobbeltsmileblunkefjes med hjertebriller)
Sigrid Bonde Tusvik – Torsdag kveld fra Nydalen

Hvordan er det med sosiale medier som delingsplattform innad i organisasjonen?

I forrige post snakket jeg om delingskulturen og hvordan den påvirker effekten av sosiale medier.  Hvordan er det så med sosiale medier og utnyttelse av dem når vi skal gjøre bruk av delingsteknologien internt i organisasjonen?

Det første jeg tenker på da er jo dette med sikkerhet.  Vi kan jo ikke bare dele alt med alle?  Det er jo vår informasjon, vårt gull.  Det må jo for all del ikke komme på avveier.  Det er i hvert fall en utfordring som organisasjoner som den jeg jobber for må ha et bevisst forhold til.

Så for sikkerhets skyld så stenger vi oss inne bak sikre brannmurløsninger med så mange forskjellige soner med demilitariserte områder imellom at man ikke har noen anelse av hvor man egentlig er.  Men vi får stole på teknikken, den er trygg og kjent – og vi føler oss sikre.

brannmur

Da er den utfordringen ryddet av veien og vi er klare til å ta i bruk dette nye.  Det skal liksom være så fint.  Hjelpe deg til å jobbe mer strukturert, sørge for kunnskapsdeling og bedre kommunikasjon.  Men hvorfor blir det ikke sånn?  Hvorfor sliter man med å ta ut effektene av innførsel av nye systemer?  Wiki er fint, det er bare å kaste alle dine gamle strategier for lagring av data og slippe hele haugen av dokumenter inn i systemet.  Og så oppdager man at det ble ikke riktig så rosenrødt som man hadde tenkt.  Det blir liksom ikke intuitivt eller levende.  På samme måte spør Sharepoint-prosjektet hvorfor ikke deres løsning blir akseptert og innført som «den ene» løsningen for samhandling og informasjonsdeling i organisasjonen?

Det er her vi kommer til kjernen i dette med å utnytte ny teknologi i egne virksomheter.  Det hjelper ikke å innføre et nytt system dersom man ikke samtidig endrer måten man jobber på.  Arne Krokans «kompliserte samspill» forklarer dette så elegant.

samspillet

Det kalles ikke nytenkning å ta i bruk IT for å gjøre ting på samme måte som vi gjorde før.  Jeg drister meg til å lansere noen sentrale elementer som må på plass for å nyttiggjøre ny teknologi og delingsplattformer:

  • ·        Man må sørge for å planlegge og strukturere hvordan delingsplattformen skal se ut
  • ·        Alle som kan tenkes å bidra til innholdet må være innstilt på å dele informasjon i forhold til den vedtatte strukturen
  • ·        Arbeidsprosessene rundt informasjonsdeling må tilpasses
  • ·        Alle brukere må føle at de er med på «innovasjonen»

Undersøkelser fra firmaer i Norge som har vært igjennom innovasjonsprosesser viser at mye av suksessen ligger i å få medarbeiderne «med» på innovasjonen.  Medarbeiderdrevet innovasjon er i større eller mindre grad satt sammen av 9 kulturelle kjennetegn som vises i figuren under.

MDI

Medarbeiderdrevet innovasjon – Tone Merethe Aasen og Oscar Amundsen

Disse 9 kulturelle trekkene påvirker hverandre og både støtter og styrker hverandre innbyrdes.  Det er ikke tilfeldig at «trygghet» er plassert i midten, med koblinger til nesten alle de andre områdene.  Undersøkelsene til Aasen og Amundsen viser at få organisasjoner kan krysse av for alle områdene, men det viser også hvilke områder man kan ha fokus på. Trygghet er uansett et sentralt område i forhold til delingskulturen og de effekter man forventer.  Det skal være greit å dele – også det som ikke er helt «ferdigtenkt».  Alle trekkene i MDI-kulturen trekker mot samme mål.  Eierskap blant de som er brukere – Et svært sentralt moment i forhold til innføring av nye prosesser og teknologi.

Nå var ideen med dette innlegget at jeg skulle si noe om hvordan teknologien muliggjør deling og bedre kommunikasjon.  Det jeg ender opp med er altså at teknologien er aldri begrensningen  Men uansett hvor fin og flott teknologien er, så er det fortsatt kulturen som er området som krever mest oppmerksomhet for å klare å utnytte mulighetene som er der.

Vegard

Hvordan kan sosiale medier påvirke vår delingskultur

Hvordan er det egentlig med folks vilje til å dele sine opplevelser i sosiale medier?  Er det i grunnen veldig interessant når facebook fylles opp av postinger der vi får vite hva som er til middag hos de forskjellige familier?  Eller å lese om enkeltes ubetingede forelskelse eller offentlige «god natt»?  Vi kjenner alle at det irriterer oss litt når dette private pådyttes oss, men likevel så leser vi da også disse postene mens vi rister på hodet som de gode bedrevitere vi er – må vite.

Er det da ikke vår nysgjerrighet som driver oss?  Muligheten til å komme over en saftig nyhet som kanskje gir oss innsikt i en verden som vi egentlig ikke skulle kjent til?  Eller kanskje det er helt suverent å kunne kose seg med andres elendighet, lykke eller vanmakt. For det er jo slik at stort sett er det veldig bra på face, mens noen ganger…

Hva har nå dette med bruk av sosiale medier og delingskultur i offentlig sektor?

Deling av informasjon har egentlig bare ett suksesskriterie.  Noen må være interessert i det vi deler! Noen – og gjerne mange personer – må få vekket nysgjerrigheten.  Spørsmålet er bare hvordan en organisasjon som Statens innkrevingssentral(SI) som folk egentlig ikke ønsker å være «kunde» hos skal fenge interessen – og holde på den.  De fleste som kommer i kontakt med SI har alle intensjoner om at det er denne gangen – og aldri mer.  Skal jo selvfølgelig aldri få en bot igjen, og den TV-lisensen som ble liggende over forfall var jo selvfølgelig et engangstilfelle.  Utgangspunktet for en suksessfull etablering i sosiale medier er med andre ord ikke direkte selvsagt.  Hvis man sjekker på SIs offisielle facebookside ser man også at med hele 168 liker er det ikke akkurat kø. (I hvert fall 40 av disse jobber der)

Når Jeff Jarvis spår at det vil være essensielt for videre utvikling av sosiale medier at man deler enda mer informasjon er jo det også noe som faller godt sammen med Zuckerbergs lov om informasjonsdeling.  Marc Zuckerberg spår at hver enkelt av oss kommer til å dele dobbelt så mye det neste året som vi gjorde forrige år.  Og ytterligere doble året etter det igjen.  Samtidig øker antallet brukere av sosiale medier og informasjonsstrømmen med dem.  Jeg stiller bare ett spørsmål – hvem skal konsumere?

Min påstand er at det er ikke viljen til å dele som er utfordringen.  Folk deler da informasjon så det holder, men er egentlig den informasjonen som deles interessant?  Er det mulig å bli synlig i denne skogen som inneholder så mange trær?

Den enorme informasjonsstrømmen – en ustrukturert samling av interessante og uinteressante data er det som utgjør de sosiale mediene.  Skal man være synlig her er det viktig at det man formidler skjer på en slik måte at det ikke er tvil om budskapet og at budskapet skal ha noe interessant over seg.  Klarer man å appellere til folks nysgjerrighet, den samme nysgjerrigheten som driver oss til å klikke på bildene fra jentefesten eller ferieturen, da klarer man også å fenge interessen til konsumenten.

1098

Så da er det bare å dele – og håpe at noen er interessert i å lese…

Snakker vi samme språk? Hvordan kommuniserer statlige organisasjoner med publikum – og er det dette publikum vil ha?

«The IT revolution is over – we have won!» Slik startet Andrew Walls, research director i analyseselskapet Gartner sin presentasjon ved åpningen av en konferanse rundt sikkerhet- og risikoadministrasjon i London i september 2012. Deretter følger han opp med «The Enterprise has gone digital.»

Hva innebærer nå egentlig det?

  • Det finnes omtrent 2,3 milliarder brukere av internett i verden.
  • Facebook hevdet ved inngangen av oktober 2012 at de har 1 milliard brukere (Facebook, 2012) fordelt på 70 språk. *
  • Nærmere en halv milliard brukere aksesserer Facebook gjennom en mobil enhet.
  • Det forventes et salg på omkring 120 millioner tablets i 2012
  • Det ble solgt 427 millioner smarttelefoner siste år.**

* Kinesiske brukere av Facebook eksisterer jo ikke siden landets ytre brannmurer ikke tillater trafikk til slike områder. I stedet har Kina sitt eget sosiale medium – renren.com med ca. 160 millioner brukere med et potensiale på rundt 700 millioner.
** Det er forventninger i det amerikanske markedet om at salget av Apples iPhone 5 skal utgjøre ½ % av USAs Brutto Nasjonalprodukt. En enkelt teknologienhet!

Konklusjonen er ganske klar: Folk bruker IT! Man tar også for gitt at teknologi og informasjon skal være tilgjengelig hvor som helst og når som helst. Vi går jo tross alt rundt med en datamaskin i lommen, de fleste av oss.

Dette betyr i praksis at enhver organisasjon som ønsker å treffe den digitale innbygger og tilby tjenester eller varer må tilpasse seg denne kanalen for kommunikasjon. Vi ser at sosiale medier blir tatt mer og mer i bruk. Flere og flere har konto både på Twitter, LinkedIn og Facebook. Vi bruker de sosiale mediene for å bygge våre nettverk og bruker nettverket til alle påkommende formål. Vi deler bekymringer og gleder, sannheter og sladder, spørsmål og svar. Noen er kritiske til hva de legger ut, mens andre nok kunne trengt en dose med vurderingsevne.

Profesjonelt bruker vi våre nettverk for å utføre våre daglige arbeidsoppgaver. Blant annet er internmail et yndet medium for utveksling av spørsmål og svar. Det er en asynkron kommunikasjonsmåte som i utgangspunktet går fra én avsender til et begrenset antall mottakere. Det fungerer godt og er en vel innarbeid arbeidsmetode. Internt i bedrifter er det ikke så vanlig å benytte sosiale medium som verktøy, fordi det ofte anses som en teknologi for det åpne internett. Når det gjelder Facebook og Twitter stemmer nok dette, men det finnes andre alternativer som er tilpasset en organisasjons «indre liv». Yammer er et eksempel på et slikt verktøy, uten at det har fått den store utbredelsen – ennå… Utfordringen ligger blant annet i det å synliggjøre hvordan bruk av sosiale medier kan skape merverdi i interne prosesser i organisasjonene.

I boken Den digitale økonomien hevder Arne Krokan at det ikke er teknologien som hindrer økt digitalisering av offentlig sektor, men heller organisatoriske forhold. Det har tradisjonelt vært slik at koordinering mellom etater som kunne hatt nytte av fellestjenester, har vært svak. I tillegg har føringer fra overordnet myndighet på hvordan man skal forholde seg til dette ikke vært tydelig nok. Resultatet av dette har vært at offentlig sektor kanskje fremstår som ineffektiv i sin ressursutnyttelse.

For å bedre dette inntrykket har Fornyings-, administrasjons- og Kirkedepartementet (FAD) utgitt flere stortingsmeldinger som inneholder prinsipper rundt ikt-satsingen i statlige organisasjoner. Særlig Stortingsmelding 17 – «Eit informasjonssamfunn for alle» og stortingsmelding 19 – «Ei forvaltning for demokrati og fellesskap» er betydningsfulle grunnlag for det strategiske arbeidet rundt informasjon og kommunikasjon. Gjenbruk av felleskomponenter i offentlig sektor er også en sentral føring i disse dokumentene.

Statens innkrevingssentral utfører sitt oppdrag gitt av Finansdepartementet i form av et årlig tildelingsbrev. De siste år har det blitt stadig mer fokus på åpen forvaltning. Oppdraget har derfor, med henvisning til de nevnte stortingsmeldingene, inneholdt krav om å tilpasse seg den digitale hverdagen gjennom fornying og tjenesteorientering.

Riksantikvaren er underlagt Miljøverndepartementet (MD) og skal i tillegg til nevnte stortingsmeldinger også jobbe for å oppfylle MDs IKT-strategi «Miljøforvaltningens ikt-strategi 2011-2015».
Både Riksantikvaren og Statens innkrevingssentral har i sin satsing på tilgjengeliggjøring av elektroniske tjenester på nett også opprettet Facebooksider med det formål å informere og kommunisere med publikum. En kort titt på disse sidene viser at det i det alt vesentlige er enveiskommunikasjon der etatene porsjonerer ut sin informasjon, mens det er lite interaksjon med publikum. Dette er jo i prinsippet akkurat det samme som skjer på en vanlig web-side også. Hvorfor er det slik?
Vi ser at begge etatene opplever tilnærmet like utfordringer rundt dette med kommunikasjon med publikum. Særlig er det utfordringer rundt sensitive data, både persondata og kulturminnedata som ikke bør være allment kjent.

Vi som «digitale innflyttere» forsøker altså å tilby tjenester for den «digitale innbygger».
Det er alle disse momentene som danner bakteppe for vår oppgave

Problemstilling:
«Snakker vi samme språk? Hvordan kommuniserer statlige organisasjoner med publikum – og er det dette publikum vil ha?»

Oppgaven tar utgangspunkt i følgende hovedtema:

Staten stiller stadig større krav til åpen forvaltning der enhver borger har «rett til» å få innsikt i «sine» opplysninger, men hvilke konsekvenser får dette for de statlige organisasjonene? Oppgaven baserer seg på case-studier av to statlig organisasjoner hvor følgende spørsmål blir tatt opp:

    • Hvilken kommunikasjons- og informasjonsstrategi har Statens innkrevingssentral og Riksantikvaren?
    • Hvilke tiltak er iverksatt, hvilke tiltak og aktivitet er planlagt og kan det defineres evt. manglende tiltak?
    • Bruker organisasjonene sosiale medier aktivt? Og hvor mange publikummere nås?
    • Møter vi forventningene de stadig mer digitale brukerne har?
    • Hvordan håndterer vi sensitive data?
    • Hvilken betydning har tilgjengelighet (tidsrom) og teknologivalg? Hvilken betydning har kravene til åpen forvaltning for bedriftskulturen i de statlige organisasjonene?

Hulda og Vegard

Den digitale læringsarena?

Den digitale læringsarena?

Den siste uka har jeg vært deltaker på en av verdens største årlige IT-happeninger.  Oracle Open World og JavaOne samlet rundt 60.000 deltakere fra hele verden i San Francisco. Tusenvis av foredrag fra Oracle selv, partnere og kunder fyller nesten en hel uke med aktiviteter. I tillegg kommer mange hundre underleverandører og spesialiserte selskaper til DemoGround for å fortelle hvordan man skal utnytte produktene som presenteres, og selvfølgelig selge seg selv inn som implementasjonspartner. Det er utrolig hvor oppfinnsomme mange er for å skaffe oppmerksomhet i et hav av tilbud – ikke helt ulikt når informasjon på all verdens internettsider kjemper om oppmerksomheten.

Oracles grunnlegger og CEO Larry Ellison, presenterer sin Oracle Cloud som intet mindre enn «The most Comprehensive Cloud on Planet Earth.»  Nå er vel ikke Larry akkurat kjent for å være beskjeden, men likevel er det nå en gang slik at hans uttalelser skaper en slags presedens i IT-verdenen.

Oracles konferanse brukes som presentasjonskanal for den høyteknologi som Oracle representerer.  I Oracle Cloud finnes live streaming av alle keynotes. Egne apps for å holde kontroll på din egen agenda og møter. Alle presentasjoner publiseres fortløpende for nedlasting og videre deling. Egen TV-kanal og selvfølgelig mengder av artikler fra all verdens IT-ledere finnes tilgjengelig i samme portal.

Så hva er det egentlig som får meg til å reise halve jorda rundt, slite med jetlag og 9 timers tidsforskjell og ikke minst betale deltakeravgift for å få komme inn på konferansen slik at Oracle får fortalt meg om sine produkter?  Siden alt presenteres på nett kunne jeg jo strengt tatt fått med meg det meste fra min egen kontorpult, eller hjemme i stua for den saks skyld?

Svaret er i grunnen ganske enkelt – hvis vi ser bort fra det faktum at San Francisco faktisk er en by verdt et besøk – det er all den informasjon og kommunikasjon som foregår utenom den digitale verden.  Alle spørsmål og svar som dukker opp i forskjellige settinger mellom kunde og leverandør og mellom kunde og kunde gir en unik innsikt i hva som er realitetene i dagens teknologisamfunn. Diskusjoner og refleksjoner over en kopp kaffe rundt erfaringer man har med et produkt eller en leverandør?  Hvordan har man løst sine utfordringer med bakgrunn i kulturforskjeller og vaner?

Men den aller viktigste grunnen til at det er fornuftig å prioritere dette – nettverksbygging.  Man møter andre i samme setting, direktører, fotfolk, ledere og fantastisk dyktige teknikere.  Personer man kan dra veksler på, diskutere med og kontakte for å utvikle sine egne områder, egen forretning og seg selv.

På samme måte kan man relatere dette til den digitale læringsarena som Arne Krokan blogger om.  Her fremkommer at professor Sebastian Thrun mer eller mindre konkluderer med at klasseromsundervisningen ikke har noen fremtid og at han derfor ønsker å utvikle sitt Udacity som digital læringsportal. Man skal kunne følge et kurs uavhengig av fysisk plassering.

Den nye læringsformen med online undervisning har både styrker og svakheter.

For et land som Norge med store avstander og langt mellom universitetene medfører ønsket om utdannelse et behov for å flytte til de større byene.  Dette kan være en utfordring for mange, særlig de som er etablert med jobb, familie og et ellers velfungerende sosialt miljø.  I så måte er nettbaserte studium en unik mulighet.  Et eksempel på et slikt norsk alternativ er Moodle. Moodle er et gratis LMS-system som er utviklet basert på et sosio-konstruktivistisk læringssyn. Moodle har utspring i Australia, er open source, oversatt til 70 språk og har over 11.000 installasjoner på Internett. (ref: http://www.moodleforum.no )
Denne plattformen er tatt i bruk i et samarbeidsprosjekt mellom HiNT, HiST og HiNesna og brukes blant annet i desentralisert lærerutdanning med gode resultater.

Videre vil jeg tro at muligheten for å ta videreutdanning også øker i takt med tilbud om online lærekrefter og mulighetene til å kombinere studier med familie, jobb og fritid. Et godt eksempel er NTNU videres master of management studie som kombinerer den samlingsbaserte klasseromsundervisningen med nettbasert jobbing mellom samlingene.

Ikke alle incentiver til online training er begrunnet i store avstander. På flyet til San Francisco ble jeg sittende sammen med den svenske doktoren og investoren Lars-Olov Pettersson. Han kunne fortelle om et prosjekt i Dubai som han var engasjert i. Kvinner i arabiske land har ikke samme frihet til å bevege seg i et universitetsmiljø som i vestlige land.  De får ikke kjøre bil selv og må fraktes frem og tilbake og «passes på» av en mannlig «driver». Petterssons prosjekt går ut på å tilby kvinner som ønsker å studere tilgang til hele kurset via en «ferdig tanket» iPad.  Konseptet er da basert på at disse studentene bare trenger å reise inn til universitetet en gang i uka, mens resten av kurset foregår online via iPaden.  På denne måten hadde antall kvinnelige deltakere på universitetskurs økt betraktelig, idet deres avhengighet til å være fysisk tilstede på universitetet ikke lenger begrenset mulighetene.  Det samme gjelder fullføringsprosenten. Med andre ord et eksempel på at en online kursmodell skaper muligheter – om enn med en noe annerledes vri.

Men…

Å lære et fag betyr ikke bare å lese seg opp på teori, regler og forhåndsdefinerte sannheter.  Det innebærer også tid til refleksjoner, samtaler og diskusjoner rundt de tema man behandler.  Det innebærer at man kommuniserer med medstudenter og forelesere, samtidig som dette kombineres med egne erfaringer og inntrykk fra media og verden rundt seg.  Totalt sett er det en helhetlig utvikling av enkeltindividet som til syvende og sist utgjør suksessfaktoren. Her mener jeg at den tradisjonelle modellen helt klart er sterkest. Når man senere skal bruke sin lærdom i yrkeslivet oppstår et annet behov. Det nettverket og de relasjoner man bygger opp gjennom en årelang studenttilværelse blir uvurderlig og et glimrende utgangspunkt for å utvikle næringslivet også. Produktivitet og innovasjon krever nettverk og at man «kjenner noen», ellers blir veien fra tegnebord til butikk rimelig lang. Og for å bygge nettverk strekker vi oss som nevnt rimelig langt.

Vi er sosiale mennesker som trenger mennesker rundt oss for å utvikle oss.  Derfor tror jeg nok at den tradisjonelle læringsmodellen fortsatt vil ha livets rett, kanskje helst i kombinasjon med muligheten til desentraliserte løsninger.

Vegard

Zuckerbergs law of Online Sharing

Blogg #3

I artikkelen The Law of Online Sharing kommenterer Paul Boutin Facebook-grunderen Mark Zuckerbergs ubekymrede glede over den enorme veksten i hva som deles i sosiale kanaler.  Hans spådom er utledet av Moore’s law som forutser en dobling av antall transistorer på samme flate til samme pris hvert andre år. Zuckerbergs spådom er at vi hvert år dobler den mengden informasjon vi deler på web.

Friksjonsløs deling er et konsept som bidrar sterkt til denne sterke veksten i deling.  Automatisert posting av hva man hører på Spotify direkte på din Facebookvegg er et eksempel, i tillegg til en mengde andre app’er som deler alt fra hvor mange kilometer turen din var til din fysiske plassering idet du poster en status.  Slik friksjonsløs deling blir som å fjerne alle bremser fra vår innebygde begrensning i delingstakt.

Facebook sitt ytre konsept er jo å være en tjeneste der brukerne kan holde kontakt og dele informasjon med hverandre. Boutin mener at det bare er et skalkeskjul og at den egentlige kongstanken er profitt, profitt, profitt.  Han begrunner det med at den eksponentielle veksten i informasjon bidrar til at Facebook, som har investert mest i forhold til denne tankegangen, har enorme muligheter til å utnytte informasjonen i form av målrettet reklame. Snakker vi Big Data eller?

Brukerne deler fortsatt velvillig og bekymringsløst all slags informasjon med både kjente og ukjente. Facebook er til og med endret slik at du uten å gjøre noe som helst faktisk deler med dine venners venner også! Spørsmålet er om dette mønsteret endres når og hvis brukerne skjønner hvilke mengder personlig informasjon det egentlig er snakk om.  Boutin kommenterer også at etter hvert som informasjonsmengden blir så stor kommer egentlig neste utfordring.  Hvordan skal man få noen til å interessere seg for informasjonen?  Et eksempel er tjenesten Blippy som skulle gi en twitter-aktig gjengivelse av kredittkorttransaksjonene dine. Det var mye fuzz rundt tjenesten der de fleste trodde at utfordringen var å få folk til å dele informasjonen.  Det viste seg at det vanskelige var å få noen til å interessere seg for informasjonen. Det er nesten som med oss tvangsbloggere… Hvordan skal vi få noen til å interessere seg for hva vi skriver? Klarer vi å fenge oppmerksomheten til våre tilhørere eller drukner vi bare i den store informasjonsstrømmen?

Vi kan spørre oss om det er mulig at denne veksten kan fortsette inn i evigheten, eller om det vil møte sin egen ytre grense?  Gordon Moore uttalte i 2005 etter å ha observert suksessen for sin egen lov: «Det kan ikke fortsette for alltid.  Konseptet med eksponentiell vekst er at det vokser over seg selv til det hele til slutt ender med en katastrofe.» Det samme er vel spådommen for Zuckerbergs lov?

Facebook sitt problem vil være at ingenting kan supportere eksponentiell vekst i lengden.  Uansett hvor smart og elegant våre venners «sosiale liv» er presentert og oppsummert for oss har vi bare 24 timer i døgnet til å absorbere. Vi er rasjonelle mennesker som sorterer og tar til oss akkurat så mye som vi selv vil – i tillegg til at det finnes andre sannheter i verden enn kun det som foregår «in the Cloud.»
Boutin konkluderer til slutt at loven om sosial deling er en nyttig tilnærming til sosial computing, men til slutt vil realitetene innhente den og gjøre den utdatert.

Sosiale medier og digitale tjenester er typiske eksempler på nettverkseffekter der man utnytter muligheten til å sammenstille transaksjonsdata og informasjon på en slik måte at brukeren selv får informasjon ut av det.  Full utnyttelse av effektene får man imidlertid ikke før alle bidrar på lik linje.  Det er dette som definerer «nettets delingskultur».  En bedrift som ønsker å utnytte nettverkseffektene i de sosiale mediene har mye å tjene på å motivere til positiv kommunikasjon mellom deltakerne i nettverket.  Jo bedre strategi man har for informasjonsdelingen og høstingen, jo bedre er sjansen for å lykkes i å skape en positiv effekt.  Bob Metcalf beskriver nytten av nettverket som en funksjon av antall koblinger. Man kan vanskelig regne ut verdien av antall koblinger, men man må innse at nytten har sammenheng med antallet koblinger. Sånn sett vil en bedrift som lykkes i å formidle sitt positive budskap til svært mange koblinger, implisitt ha gode muligheter til å utnytte den positiviteten til egen fordel, enten ved økt salg eller i statlig sammenheng, økt goodwill i forhold til egen eksistens.

Nylig dukket det opp et innlegg der diskusjonen går rundt «frictionless sharing».  Det kan se ut som om Facebook vurderer å gå bort fra sin egen profeti om å øse på med informasjon.  Kanskje nærmer de seg en smertegrense? Kanskje bidrar Facebooks 900 millioner brukere til litt i overkant mye informasjon, særlig når informasjonen strengt tatt nesten blir for mye av det gode?  Sliter Facebook med og «se skogen for bare trær»? Eller er det rett og slett et sjeldent islett av selvinnsikt og at de faktisk hører på brukerne? Som ansvarlig for lagringssystemene som min organisasjon bruker skjønner jeg godt at det byr på utfordringer etter hvert som terabyte etter terabyte ruller inn.  En ting er å lagre informasjonen, en helt annen ting er gjenfinning og praktisk bruk.

Min overbevisning er at man er nødt til å ta del i denne delingskulturen, men man må også ha et bevisst forhold til hva man deler og hvordan informasjonen kan brukes.  Som organisasjon med ambisjon om å henvende seg til «den digitale innbygger» er man nødt til å forholde seg til de sosiale nettverkene.  Man må være tilstede og utnytte de muligheter som denne nettverksbyggingen representerer. Hvis man feiler i å utnytte effekten feiler man også i å kommunisere med publikummet.

Vegard

En bok er en bok er en … strøm av data – eller?

Dette blogginnlegget er også postet som en kommentar til Arne Krokans artikkel «Den nye forfatterøkonomien» i Prosa

For tiden går det mye i lesing av pensumlitteratur for SOS6501 – Teknologiendring og samfunnsutvikling. Her forer Arne Krokan oss stakkars tvangsbloggere med blogginnlegg, artikler og faglitteratur.  Temaet er den digitale økonomien og hvordan de digitale løsningene kommer til å være en del av vår fremtid – enten vi vil eller ikke.

Av og til syns jeg det er greit å kjøpe en avis og kose meg med sammen med en kopp kaffe, men i det siste har jeg liksom ikke klart å lese avisen bare for underholdningen sin skyld.  Jeg klarer ikke å la være å relatere det jeg leser til de nye tingene jeg har lært. En slik opplevelse er bakgrunnen til denne kommentaren til Arnes artikkel.

Mandag 17. september på flyet fra Bodø til Oslo – jeg får utdelt min kopi av Dagbladet, slår opp på første side og leser en kort setning i øverste Høyre hjørne: «Vi aksepterer at mobiltelefonen er kommet for å bli.» Sitatet kommer fra Oslos ordfører Fabian Stang til Dagens Næringsliv.  Kødder han, eller? Men så tenker jeg – han underdriver nok bare. Det er nok slik at han på sitt vis konstaterer fakta. Teknologien er på full fart fremover og lar seg ikke stanse. At det er mobiltelefonen han kommer på i farta som det mest teknologiske får vi kanskje tilgi han? I hvert fall håper jeg det er dette budskapet han hadde…

Jeg blar videre i avisen om Prinsesse Ragnhilds bortgang, om politikk, fotball og mafiavirksomhet, men så plutselig er det noe der igjen… Dagbladets DBTV er ifølge TNS Gallup den web-tv-kanalen med størst økning.  Fra 49000 daglige seere i januar til 129000 i august.  Det sier noe om dette vi snakker om – nye måter å formidle det vi mener og vil. Folk er ikke lenger interessert i å vente til kl. 21.00 for å få med seg nyhetene i den forpakning NRK eller TV2 pakker det inn. De vil sette sammen sin egen nyhetssending, med sine egne saker. Når DBTV nå tydeligvis klarer å tilby dette og samtidig sørger for å få inn penger på reklame har de på en måte knekt en kode. Det er jo for så vidt en kode som Spotify og Wimp har brukt en stund, inntekt proporsjonal med «klikk».

Interessant tenker jeg, mens tankene flyter mot Herodes Falsk sin kronikk i Aftenposten – «Forlag i fosterstilling».  Er det virkelig en konspirasjonsteori at forlagsbransjen bevisst lar være å publisere bestselgere som e-bøker, eller at de egentlig ønsker at alt var som det var før. Vil det være en nødvendighet å innføre regulatoriske endringer ala boklov og e-bok-direktiv for å hindre at forlagsbransjen selv kveler dette med ekstra høye priser, dårlig skjult bak en unnskyldning om at det koster å være en teknologi-ener?  Vel, neste side i avisen gav svar på det, for nede i hjørnet ser jeg følgende annonse:

Men i alle dager da?  Her sitter jeg akkurat og konkluderer at forlagsbransjen ikke tar dette på alvor og er i ferd med å sovne i klassen. Og så dette? Hmm, må undersøkes nærmere.

Vel fremme på hotellet i Oslo slår jeg opp på Gyldendal Norsk Forlag sin hjemmeside og finner frem til stillingsannonsen.  På veien ser jeg at GNF har sin egen side på facebook med 7134 personer som liker dem.  Så de følger med og tar del i det sosiale nettsamfunn!

I annonsen nevnes en rekke oppgaver som vil inngå i stillingen, slik som «innholdsredaktør, forretningsutvikler og prosjektleder for Gyldendal Litteraturs digitale utviklingsprosjekter» samt «bidra til avdelingens overordnede forretningsutvikling.» «Den nye redaktøren vil jobbe med alle Gyldendal Litteraturs utgivelsesområder, men vil ha et særlig ansvar for applikasjoner og andre digitale produkter relatert til faktaforleggeriet. Faktafeltet innbefatter utgivelser innen emneområdene natur og friluftsliv, reise, foreldre og barn, helse, hobby og humor.»

«Det digitale er et stort satsningsområde for Gyldendal Norsk Forlag, og en tredjedel av forlagets ansatte arbeider med ulike former for digital publisering mot undervisningsmarkedet, profesjonsmarkedet og allmennmarkedet»

Så, Herodes Falsk – det kan virke som om forlagsbransjen faktisk har begynt og våkne og at ditt lille «skrik i mørket» faktisk har blitt hørt.  Det virker i hvert fall sånn, selv om redaksjonen som jobber med digitale utgivelser bare består av 2 personer…

Et annet eksempel på at forlagsbransjen er veldig bevisst på det som er i ferd med å skje kan man se i denne artikkelen i Klassekampen. Her refereres det til en kommentar av BI-professoren Erik Wilberg til årskonferansen i Mediebedriftenes landsforening.  I sin kommentar hevder Wilberg at «Papiravisen kan være død i 2025» Han begrunner sin uttalelse med sin observasjon av kurvene for salg og opplagstall de siste 25 år.  De peker bare en vei – nedover. Wilborg mener at innen 2025 vil alle norske medier være heldigitaliserte. MBLs årsmøte har som tema å diskutere medienes framtid, ikke minst overgangen til digitale plattformer. QED – de er på sakenJ

Så var det jeg og avisen min da.  Flyturen går mot slutten og jeg kommer inn på kultursidene.  Jeg leser en glimrende omtale av Jo Nesbøs siste bok om doktor Proktor – en ellevill historie om hverdagsheltene Bulle og Lisa og oppfinneren doktor Proktor. Da slår det meg… Det ville ikke vært helt det samme å ta med seg iPaden, Kindlen eller PCen opp på rommet til guttungen for å lese om doktor Proktor på sengekanten som en koselig avslutning på en begivenhetsrik dag.   Jeg syns faktisk det passer veldig godt med en god tradisjonell bok i en sånn setting.

Så får vi heller ta innover oss teknologiutviklingen i morgen, det får være tilstrekkelig det.

Vegard